Skogkledde nes, en by av sjøfolk og malere, og røde fjell som faller ned i havet.
Kysten øst for Îles d’Or skifter karakter flere ganger. Maures bringer korkeik, kystnære vinmarker og små strender. Etter Cavalaire former tre vernede kapp halvøya ved Saint-Tropez. Inne i bukten binder fiskerkvartaler, passasjerbåter og kanaler sammen svært forskjellige havnefronter. Lenger øst viker den åpne sletten ved Fréjus for Estérels røde berg.
Saint-Tropez-bukten skjærer inn bak halvøya, mens Pampelonne vender mot åpent hav på østsiden. Kappene mellom Cavalaire og Saint-Tropez betyr derfor mer enn byenes nærhet på et veikart. Tvers over bukten ligger Saint-Tropez og Sainte-Maxime bare omtrent 2 nautiske mil fra hverandre i rett linje. Ved Fréjus skaper den lave Argens-sletten et bredt avbrekk mellom Maures og Estérel.
Mistralen kommer ofte fra vest langs Var-kysten. Den kan gi hard vind under klar himmel. Østvendte Pampelonne, sørvendte Agay og den innskårne bukten møter vind og dønning på forskjellige måter; en vakker strand eller bukt er ikke nødvendigvis egnet for natten. Byhavner og sesongåpne organiserte bøyeplasser gir ulike måter å oppholde seg langs denne kysten på.
Maures’ grønne kyst
01
Bormes, Cap Bénat og Le Lavandou
Før bukten kommer en kyst av avrundede, skogkledde åser, vinmarker bak strandlinjen og Îles d’Or utenfor.
Brégançon vokter vannet mellom fastlandet og Îles d’Or.Fotokreditering
Brégançon står på sitt lille, steinete nes med sjøen tett under murene. Fra en båt forklarer plasseringen stedet før noen historisk dato gjør det: fortet vokter innseilingen til reden ved Hyères og fastlandskysten. Det senere livet som presidentbolig bygger på en langt eldre forsvarsrolle. Fortets historie gir sammenhengen; utsikten fra sjøen innebærer verken offentlig ilandstigning eller fri adgang inn.
Rundt Cap Bénat strekker det mørke dekket av furu og korkeik seg ned mot sjøen. Selve Bormes-les-Mimosas ligger i åssiden, med bratte landsbygater og utsyn over kysten. Båthavnen, Port Bormes ved La Favière, er et annet sted nedenfor: brygger, leiligheter, restauranter og en strand like ved. Et besøk i landsbyen innebærer å reise opp fra marinaen og inn i landet.
Le Lavandous moderne bassenger ligger ved den eldre fiskerhavnen.Fotokreditering
Le Lavandous lokalhistorie beskriver et fiskersamfunn med forbindelser til Genova og Catalonia, tidligere en grend under Bormes og egen kommune fra 1913. De små fiskerhusene bak Quai Gabriel Péri hører til den eldre havnefronten. Blant de moderne båtene finnes pointus, tradisjonelle lokale båter med spiss i begge ender: havnen knytter fortsatt sammen fiske, passasjertrafikk og fritidsseiling.
Saint-Clair, Aiguebelle, Cavalière og Pramousquier danner en rekke strandsteder øst for sentrum. Hvert har sin egen lille sandbue og skråning bak, så kysten endrer seg selv over korte avstander til sjøs. Passasjerbåtene fra Le Lavandou vender også utover mot Port-Cros og Le Levant; disse øybesøkene er omtalt i guiden til Îles d’Or.
To nabohavner
De ulike omgivelsene langs sjøen er verdt å veie sammen med plassen som tildeles.
På Domaine du Rayol samler Gilles Cléments hage landskap fra områder med middelhavsklima, blant annet Chile, California, Sør-Afrika og Australia. Opplevelsen ligger i skiftene i vegetasjon og forholdet til skråningen og sjøen: stier, trapper og åpninger mellom trær erstatter symmetrien i én stor blomsterhage. Eiendommen tilhører Conservatoire du littoral og knytter dette kultiverte landskapet til vern av kysten.
Ideen fortsetter under vann i Baie du Figuier. Det guidede programmet i den marine hagen utforsker sjøgress, sand og berg med maske, snorkel og svømmeføtter. I 2026 var den annonserte sesongen 18. juni–13. september, med utstyr inkludert og krav om forhåndsbestilling. Dette er en egen sesongaktivitet; en vanlig hagebillett gir ikke fri bruk av stranden.
Besøket går gjennom eiendommens landinngang, som nås med vei fra Le Lavandou eller Cavalaire. Adgangsreglene reserverer stranden for organiserte pedagogiske aktiviteter og krever at deltakerne går tilbake til hagen etterpå. Trappene på området betyr også at tilgjengelighet ved resepsjonen og kafeen ikke innebærer trinnfri tilgang til alle hagestiene.
Bukten og landgangen
Cavalaire åpner seg mot en bred sandbukt, med byen og havnen i vestenden. Den 15. august 1944 ble denne kysten en del av de alliertes landgang i Provence, operasjon Dragoon. Franske kommandosoldater hadde klatret opp Cap Nègre natten før; strendene rundt Cavalaire tok deretter imot soldater og utstyr fra invasjonsflåten. Den lokale fremstillingen og minnesmerket ved sjøen knytter historien til stranden som er synlig i dag. Fortellingen fortsetter østover ved Dramont, utover ett enkelt landgangssted.
Dagens by gir et lett tilgjengelig besøk langs sjøen: butikker bak havnen, kafeer rundt bassengene og den lange stranden videre østover. Vest for byen gir Bonporteau et mindre og mer innelukket strandmiljø. Cavalaire markerer også et skifte i seillandskapet. Øst for bukten folder kysten seg rundt Lardier og Taillat, der åpne, vernede områder avløser en sammenhengende rekke feriesteder.
Cap Lardier er det skogkledde neset i vest, bortenfor Gigaro. Taillat strekker seg utover på et sandig eid, med vann på begge sider av den smale forbindelsen. Camarat dreier kysten nordover mot Pampelonne, med fyret over berg og trær. Sett fra sjøen gir disse formskiftene kysten en rytme som en liste med strandnavn ikke kan formidle.
Gigaro og L’Escalet forbinder kysten med turstiene. Ved Taillat gir det gamle tollhuset og stien over sjøen en menneskelig målestokk til det vernede landskapet. Conservatoires omtale av Taillat og Camarat beskriver eidet, den maritime arven og vernearbeidet. Gigaro og L’Escalet er landadkomstene til denne kysten; båtfasilitetene er fortsatt samlet i byene.
Taillat og det sandige eidet, fotografert i mai 2013, før den store brannen i 2017.Fotokreditering
Den store brannen i juli 2017 rammet mye av Taillat og de tilstøtende verneområdene. Gjenvekst, overlevende trær og vernearbeid hører med til historien om kappene. Eldre fotografier kan vise et annet vegetasjonsdekke, og landskapet formes fortsatt av brann så vel som vind og salt. Innenfor kyststiene tilfører vinmarker og spor etter eldre bosetning enda et lag til det som kan se ut som urørt kyst på avstand.
Sommerens brannrestriksjoner kan stenge skogsområdene i Maures og Estérel. Vars daglige kart over tilgang til skogsområdene er den relevante kilden for en planlagt tur. Utenfor kysten inngår posidoniaengene i det vernede havområdet Corniche varoise. Lokale ankringsregler og merkede badeområder avgjør hvor et båtbesøk kan passe; klart vann er ikke i seg selv dokumentasjon på at ankring er tillatt.
Pampelonnes åpne vann og lange strand, fotografert i 2011. Dagens organiserte bøyeområder har egne sesongregler.Fotokreditering
Nord for Camarat åpner Pampelonne seg i en lang, østvendt sandbue. Bak strandstedene ligger sanddyner, vinmarker og den landlige delen av Ramatuelle; landsbyen i høyden ligger lenger inne. Strandklubber er én del av dette landskapet, sammen med offentlige strandpartier og de vernede dynene. Ombyggingen av strandområdet tok utgangspunkt i å restaurere dynene og flytte demonterbare anlegg lenger fra vannet.
Over havnen gir Citadelles sjøfartshistoriske museum Saint-Tropez en langt videre horisont. Kysthandel og fiske står ved siden av reiser til den osmanske verden og sjøfolk som dro mye lenger av gårde. Gjenstander og fortellinger knytter den lille byen til fjerne havner. Turen opp setter også havnen inn i landskapet: kaier, tak, bukten og kysten på motsatt side.
Nede ved kaien deler båter i ulike størrelser utsikten. Tradisjonsbåter og arbeidende mannskaper inngår i en havn preget av moderne yachting, passasjertrafikk og tjenester på land. Håndtering av fortøyninger, båtreparasjoner og maritime virksomheter gir kaien en arbeidsrytme ved siden av kaféterrassene. Dagens maritime næringsliv er enda et kapittel i byens forhold til sjøen.
La Ponche fører byen ned til vannet i en langt mindre målestokk.Fotokreditering
Rundt La Ponche og La Pesquière minner smale gater og små rom ved sjøen om fiskerkvarterets målestokk. Den lille stranden ligger rett under husene, i et annet miljø enn den brede kaien og rekkene av store yachter. Følg sjøfronten og gå deretter innover: smug fører mot kirken og den skyggefulle Place des Lices. Butikker, kafeer og marked trekker hverdagsbyen inn i et besøk som ellers kunne blitt værende helt langs havnen.
Paul Signac ankom i 1892 med yachten L’Olympia. I Musée de l’Annonciade, nær havnen, viser malerier av Signac og andre hvorfor denne sjøfronten fikk betydning i fargens kunsthistorie. Cross, Matisse, Derain og Marquet hører til den videre kunstnerkretsen. Museet opplyser for tiden at enkelte verk er borte for undersøkelser og restaurering, og at utstillingen er samlet i etasjen over; et bestemt maleri kan derfor ikke tas for gitt på veggen.
Filmen la til et nytt lag, særlig den internasjonale oppmerksomheten rundt Brigitte Bardot og Og Gud skapte kvinnen i 1956. Gendarmeri- og filmmuseet følger denne historien. Den forklarer noe av byens berømmelse, mens de eldre historiene om fiske, handel og kunst fortsatt er synlige i de samme gatene.
Tradisjonelle båter med latinerseil og de klassiske og moderne yachtene under Les Voiles de Saint-Tropez viser ulike seilkulturer. Under store arrangementer blir havnen og sjøen utenfor en del av opplevelsen. Programmet er nyttig for et besøk, siden regattaer, aktivitet langs kaiene og tilgjengelige gjesteplasser ikke følger mønsteret til en vanlig uke.
En passasjertur fra en annen havn i bukten er en egen måte å besøke byen på uten å flytte seilbåten.
Sainte-Maxime kombinerer bystrand, butikker og havn ved den gamle bykjernen. Fra denne siden ses Saint-Tropez over åpent vann, uten veitrafikken rundt bukten. Les Bateaux Verts driver passasjerforbindelser; brosjyren for 2026 oppgir omtrent 20 minutter for den direkte turen Sainte-Maxime–Saint-Tropez, med ankomst i Vieux Port. Det går også båter til Port Grimaud og Marines de Cogolin, med egne opplysninger om terminal og sesong i rutetabellen.
Kanaler og landtunger gir Port Grimaud den særegne byplanen.Kartkilder
Port Grimaud ser gammeldags ut ved første øyekast, men byggingen begynte på 1960-tallet. Arkitekten og seileren François Spoerry så for seg hus og båter sammen, inspirert av middelhavshavner han hadde besøkt. Historien om tilblivelsen gjør planen forståelig: kanalene strekker seg mellom landtunger og fører vannet frem til husene, i stedet for å legge hele byen bak én kai.
Broer, plasser, fargede fasader og kirketårnet viser utformingen i gangtempo. Ovenfra blir gjentakelsen av vannveier særlig tydelig. Byens egen besøksinformasjon forklarer det private boligområdet og det offentlig tilgjengelige sentrum. Små kanalbåter gir en annen utsikt; tjenesten deres er adskilt fra Bateaux Verts’ passasjerforbindelse over bukten og fra adgang for en gjestebåt.
Fréjus og Saint-Raphaël: strandlinjen har flyttet seg
Argens når havet gjennom lavt terreng. Bak dagens strender og marina tilhørte romerske Forum Julii en annen kystlinje.
Lanterne d’Auguste i Fréjus i april 1888. Arkivfotografiet viser et spor etter den antikke havnen i et landskap som allerede lå langt fra sjøen.Fotokreditering
Restene av Fréjus’ antikke havn, blant annet monumentet kalt Lanterne d’Auguste, inviterer til å forestille seg vann der det nå er land. Sedimenter og endringer i kystlinjen har forandret omgivelsene rundt den romerske byen. Det mest nære vitnesbyrdet er den romerske fiskedammen under en moderne bygning: hogd ut i berg og senere forbundet med sjøvann gjennom kanaler lå den en gang tett ved sjøen, som nå er mer enn én kilometer unna.
Fiskedammen forklarer fiske og matproduksjon gjennom et konkret arbeidsanlegg. Den opprinnelige funksjonen er usikker, og den arkeologiske fremstillingen skiller mellom oppbevaring og mulig senere fiskeoppdrett. Besøk skjer med guide, med tilgjengelighet oppgitt av turistkontoret i Fréjus; åpningstidskalenderen og statusen på oppføringen må ses for den aktuelle datoen. Over bakken gir det historiske sentrum, katedralkvartalet og andre romerske rester en landutflukt fra den moderne havnefronten.
Port-Fréjus hører til byens moderne tilbakevending til sjøen. Bassengene og kanalen skaper enda et område ved vannet, med strender i nærheten, men må ikke forveksles med den utgravde romerske havnen. Dette skillet er en del av interessen: en antikk sjøfartsby inne i landet og en moderne båthavn vendt mot dagens kyst.
Tre byhavner å velge mellom
Dette er separate havner med forskjellige turer på land.
Det firkantede tårnet på Île d’Or står like utenfor Dramont, et tydelig kjennetegn mot rødt berg og blått vann. Øya er privateid; utsikten fra sjøen og stiene på fastlandet er attraksjonen. Nærliggende Poussaï er en liten havn med lokale båter, ikke en erstatning for Santa Lucias båtfasiliteter. Stiene på neset gir nærutsikt mot øya, den steinete kysten og innløpet til Agay.
Den brede landgangsstranden vest for neset vender tilbake til historien som begynte i Cavalaire. Den lokale minnestien forbinder landgangene i august 1944 med steder rundt Saint-Raphaël. Minnesmerkene ved Dramont og jernbaneviadukten ved Anthéor viser hvorfor strender, veier og jernbane hadde betydning sammen.
Agay sett fra Dramont: bukten og fjellene hører til samme landskap.Fotokreditering
Agay ligger mellom Cap Dramont og Pointe de la Baumette. Strandkafeer og jernbanen opptar den smale, lave stripen; ovenfor stiger Rastel og Estérel i brutt rødt og grønt terreng. Turen til Rastel d’Agay gir utsikt tilbake over bukten. Her ses formen man først møtte fra vannet, ovenfra, med nesene som ramme rundt åpningen.
Et landbesøk fra en bøye avhenger av ilandstigningsordningen den lokale operatøren tilbyr. Avklar dette med Ancres à Vis-kontoret når bøyen avtales; det publiserte tilbudet etablerer ikke fri jolleplass for alle gjester. Agay kan også nås over land fra Saint-Raphaël. Skogstilgangen er underlagt de samme sesongvise brannstengningene som resten av Estérel.
Red, organiserte bøyer og liten havn
De organiserte bøyene betjener dermed større gjestebåter enn den lille havnen kan ta imot.
Estérels røde berg er i stor grad vulkansk ryolitt, skåret opp i rygger og bratte kystskråninger. Mørk vegetasjon fremhever fargen, særlig der nakent berg når vannet. Dette er et annet landskap enn den brede Argens-sletten og de skogkledde kystene lenger vest: fjellet fyller forgrunnen. Den lokale guiden til fjellområdet knytter kysten til utsiktspunkter innenfor, blant annet Cap Roux og Pic de l’Ours.
Rundt Saint-Barthélemy brytes den røde strandlinjen opp i små viker nedenfor veien. Smale strender ligger mellom bergvegger, mens de større ryggene stiger innover. Fra sjøen viser rekken av nes begge målestokkene samtidig: de nære detaljene i klippevikene og fjellsilhuetten bak.
Ved Anthéor krysser jernbanen det smale rommet mellom åsene og havet.Fotokreditering
Ved Anthéor krysser jernbaneviadukten over den lille bukten. Veien svinger rundt den samme krevende kysten, noen ganger høyt over sjøen, andre ganger tett ved. Corniche d’Or åpnet i 1903 og ga veifarende en ny forbindelse langs Estérel. Sett fra en båt viser støttemurene, svingene og tunnelene arbeidet som måtte til for å knytte stedene sammen.
Le Trayas ligger i dette smale møtet mellom skråning og vann. Kysten fortsetter rundt det østlige Estérel før den åpner seg mot Théoule og Cannes-bukten. Vikene hører til fjellets kant; Théoule begynner et annet forhold til den større bukten, byene og øyene. Lokale tog- og veiforbindelser gjør også deler av den røde kysten tilgjengelig fra en byhavn, uten at seilbåten må stoppe i hver vik.
Nær Saint-Barthélemy når det røde berget vannet nedenfor Corniche d’Or.Fotokreditering
